Kommunene ble innført med formannskapslovene fra 1837 og landet ble delt i 392 geografiske områder med basis i prestegjeldene. Antallet kommuner toppet seg i 1957 med 744 kommuner. I 2008 var det 430 kommuner i Norge.

De fleste foto tilhører Pica42. Faktateksten er hentet fra www.caplex.no og no.wikipedia.org

Stortinget er den norske nasjonalforsamlingen. Det består av 169 representanter valgt fra 19 valgdistrikter (fylkene). I henhold til Grunnloven § 49 er Stortinget «folket»s instrument for å utøve den lovgivende makt. Stortingsvalg skjer hvert fjerde år. Stemmerett har i hovedsak alle norske statsborgere som har fylt (eller vil fylle) atten år i løpet av valgåret eller før. Norge har et parlamentarisk system, som innebærer at regjeringen er ansvarlig overfor Stortinget.

Stortingets oppgaver som nasjonalforsamling er nedfelt i Grunnloven § 75 og omfatter blant annet lovgiving, bevilgninger (skatter, avgifter, budsjett), kontroll av den utøvende makt (regjeringen) og drøfting av generelle politiske spørsmål som utenrikspolitikk og reformer.
På de fleste felter regner en i dag at Stortinget er overordnet regjeringen. Forholdet mellom statsmaktene har imidlertid endret seg over tid, og særlig i andre halvdel av 1800-tallet var det en stadig pågående maktkamp. Resultatet av endringer i maktforholdene har ikke alltid ført til formell endring av Grunnloven. Det viktigste eksempelet på dette er parlamentarismen, som i praksis ble innført i 1884, men grunnlovsfestet først i 2007. Grunnloven sier nå uttrykkelig (§ 15) at en statsråd som har Stortingets mistillit, plikter å søke avskjed, og at Kongen plikter å innvilge slik avskjedssøknad. Det norske systemet baserer seg altså på at regjeringen (og de enkelte statsrådene) ikke har Stortingets mistillit. Det er ikke nødvendig med positivt uttrykt tillit.
Oppgaver og myndighet Stortinget har uten at det er nedfelt i Grunnloven, sies å basere seg på konstitusjonell sedvanerett.